Tåkeheimen

The song about Little Earl

Regnet lå som et tynt, oljete slør over Nightmarket da Couch og Flick ble kalt inn til møtet. The Crows ventet i skyggene, svarte fjær malt på murveggen bak dem, blikkene skarpe nok til å flå hud.

«Dere skylder oss,» sa de. «Og vi har ikke sett én eneste mynt.»

Couch smilte det late, farlige smilet sitt. «Da foreslår jeg at vi betaler i arbeid.»

Det ble stille et øyeblikk. Så kom jobben.

Little Earl. Bokholderen. Mannen som visste for mye om finanser som aldri burde stått på papir. Han satt nå i vaktstuen Iron Hand i Nightmarket, og The Crows ville ha ham hentet ut – levende, om mulig.

Flick gjorde det han var best til i informasjonsfasen: forsvinne inn i systemene. En hvisking her, en Bluecoat der. Resultatet kom raskt. Little Earl befant seg i Iron Hand. Antall vakter. Rutiner. Små sprekker i hverdagen.

Én av nattevaktene snek seg jevnlig ut for å kjøpe tobakk.

Det var mer enn nok.

De valgte stillheten som våpen. Stealth. En hageport på baksiden. Natten var med dem.

Iron Hand så ut som alle slike steder gjør: en lav, solid bygning som luktet av kull, svette og gammel skyld. De observerte lenge nok til å se tobakksturen bekreftet. Da vakten rundet hjørnet ved forretningen, sto tønna allerede klar, plassert akkurat der skyggen var dypest.

Flick slo til først.

Og feilet.

Det ble bråk. Altfor mye bråk. En klønete hånd, en dårlig vinkel – plutselig var de i nærkamp, støvler mot brostein, et kvelt rop i natten. Og inne i sjappa: en Bluecoat som stivnet, hørte lyden, åpnet munnen for å rope.

Couch var raskere.

Pistolene kom frem som magi. «Inn igjen,» sa han rolig. Bluecoaten adlød. Døra ble slamret igjen, barrikadert utenfra.

Flick fikk endelig overtaket, arm rundt halsen på vakten, presset til kroppen ga etter. Vakten ble stille. Nøklene ble tatt. Kroppen ble stuet ned i tønna.

Så var de inne.

Gjennom vinduet så de ham: en enslig vakt i gyngestol foran peisen, halvt sovende, halvt død allerede. De låste opp døra lydløst og gled inn i korridoren.

Cellene lå på rekke. To opptatte.

Flick dirket opp den første. Fønster lå der, åpnet ett øye, ristet på hodet. «Ikke i kveld.» Han snudde seg og sov videre.

I den andre satt en bråkmaker med villt blikk. Han ble med på planen – vente litt før han rømte. Ingen grunn til å trekke hele bygningen ned over hodene deres.

På motsatt side av korridoren fant de trapper. Opp først.

Andre etasje: en tjenesteleilighet. En kommandør bodde her. Tredje: loftet. Gulvet dekket av pentagrammer og falmede arkane symboler, som om huset selv hadde inngått en pakt en gang i fortiden.

De ble ikke der lenge.

Kjelleren luktet fukt og gammelt blod. En korridor svingte til høyre. En dør. To stemmer. Kortspill.

De kikket rundt hjørnet. To menn i sivile klær, macheter på bordet, latter lav og uforsiktig.

Flick løftet blåserøret. Pfft. Dart i halsen. Mannen segnet sammen før han skjønte hva som skjedde.

Den andre rakk å reagere. Han snudde seg, grep macheten. Flick skjøt igjen – bare delvis treff.

Couch var allerede i bevegelse.

Kastekniven traff øyet.

Spiritwarden-klokken kimte, langt borte, som et dødsvarsel i natten.

Bak hyllene i rommet fant de den hemmelige døra. Bak den: Little Earl. Bevisstløs. Lenket til veggen som et stykke regnskap ingen lenger ville vedkjenne seg.

Flick dirket låsen. Slengte ham over skulderen.

Ovenfra kom lyder. Stemmer. Alarmen var på vei.

De gjorde det eneste fornuftige: arrangerte likene. Bordet. Kortene. Det så ut som et kortspill som hadde gått galt. Et internt oppgjør.

Så forsvant de opp igjen. Helt opp. Loftet. Vinduet.

Tau. Regn. Gate.

Nede på brosteinen våknet Little Earl.

«Dere… reddet meg?» sa han, håpefull.

Så hørte han navnet.

Lyssa.

Frykten slo inn som en knyttneve. Han forsto raskt: oppdraget var å drepe ham. Ikke redde ham.

Diskusjonen mellom Couch og Flick var lav, men bevisst treg. Ord som nødvendig, risiko, betaling. Little Earl skalv.

Til slutt sprakk han.

«Vent. Jeg har informasjon.» Stemmen var tynn som papir. «Jeg anga meg selv. Jeg visste at noe var galt. Bedre å bli arrestert enn drept.»

Han så på dem, desperat. «Lyssa drepte Roric. Den forrige lederen. Jeg kan bevise det.»

Det ble stille.

Couch og Flick så på hverandre.

Så nikket de.

Little Earl fikk leve.

For nå.

De tok ham med til skjulestedet – ikke som en fri mann, men som en brikke. En farlig, verdifull brikke. I Doskvol var sannheten sjelden verdt mer enn løgnen, men denne kunne velte en hel flokk med svarte fjær.